Phil Illy: Til Norsk ved hjelp av Ki.
Jeg var i 30-årene da jeg lærte navnet på min seksuelle orientering: «autogynefili.» Med sitt klossete uttrykk og kliniske preg var ikke autogynefili den mest innbydende betegnelsen. Likevel var jeg lettet over å endelig ha funnet et rammeverk som beskrev hvorfor det gjorde vondt å være mann, og hvorfor jeg ønsket at jeg var kvinne.
Autogynefili er en seksuell eller romantisk tiltrekning til det å være kvinne. Dette konseptet ble skapt av sexologen Ray Blanchard, som kombinerte tre greske røtter – auto («selv»), gyne («kvinne») og philia («kjærlighet») – for å beskrive en «kjærlighet til seg selv som kvinne.» Autogynefili kan nære en dyp, langvarig tilknytning til det å være kvinne, som i noen tilfeller fører til kjønnsbekreftende behandling. Dette konseptet har blitt kontroversielt, og til og med ansett som kjettersk i transaktivistmiljøer. Men siden autogynefil kjærlighet kan være så kraftfull og ha så avgjørende konsekvenser, fortjener mennesker som meg å forstå vår orientering – ikke bare for å få bedre innsikt i oss selv, men også for å kunne ta mer informerte avgjørelser om kjønnsbekreftende behandling.
Forskere har samlet kunnskap om autogynefili i over et århundre. Selv om Blanchard var den første som navnga fenomenet, ble det beskrevet av forskere flere tiår før han ble født. I 1910 publiserte den legendariske sexologen Magnus Hirschfeld Die Transvestiten, et sentralt verk om mennesker som kler seg i det andre kjønns klær som et symbol på deres indre personlighet. Boken inneholdt 17 førstepersonsberetninger fra mennesker hvis seksualitet drev dem til å legemliggjøre trekk de beundret hos det andre kjønn, ledsaget av Hirschfelds innsiktsfulle analyser.
Hirschfeld gjengav også en utmerket beskrivelse av autogynefili hentet fra Psychopathia Sexualis (1886), det mest innflytelsesrike verket om atypisk seksualitet fra sexologiens tidlige dager. I 1913 publiserte Havelock Ellis to artikler om «seksuelt-estetisk inversjon» – en «estetisk heteroseksuell inversjon» som han mente var en modifikasjon av normal heteroseksualitet. Han inkluderte flere lange førstepersonsberetninger om autogynefili, og la til enda flere i senere oppdateringer. Noen av disse beretningene avslørte en intens romantisk lengsel etter å være feminin:
«Hver nerve i kroppen min roper ut at, til tross for mitt ytre maskuline utseende, er jeg faktisk feminin, og jeg lengter etter kvinneklær, den kvinnelige formen, kvinnelige fornøyelser og kvinnelig seksuell tilfredsstillelse.»
Fordi autogynefili kan skape en overveldende lengsel etter å være kvinne, er det forståelig at dette kan motivere noen til å gjennomgå kjønnsbekreftende behandling. Dette fenomenet førte til at Ray Blanchard på 1980-tallet snakket med hundrevis av autogynefile menn ved kjønnsklinikken der han jobbet. Han gjennomførte også statistiske analyser basert på spørreskjemaer.
Blanchard konkluderte med at det finnes to typer MTF (male-to-female) transseksualisme: én type er homoseksuell, og den andre er autogynefil. Han publiserte også teorier om ikke-kjønnsrelaterte former for transidentitet. Dette brøt skarpt med den dominerende oppfatningen blant aktivister, som ofte betrakter transidentitet som et misforhold mellom kjønn og biologisk kjønn, og ikke som et resultat av seksuell orientering.
Blanchards forskning utfordrer mainstream retorikk om transidentitet og dens årsaker. I transaktivistmiljøer blir trans ofte forstått som et psykologisk ubehag forårsaket av en misforhold mellom hjernen og kroppen, kjent som kjønnsdysfori. Selv om vår forståelse av transidentitet fortsatt utvikler seg, vet vi noen ting med rimelig sikkerhet: kjønnsdysfori har en arvelig komponent, nevrologiske studier har funnet strukturelle forskjeller i hjernen hos noen transpersoner, og prenatal hormonpåvirkning kan bidra til utviklingen av kjønnsmessig uoverensstemmelse.
Likevel har Blanchard blitt utsatt for kraftig kritikk, inkludert personlige angrep, for sine teorier. Aktivister anklager ham for transfobi og hevder at hans forskning patologiserer transidentitet ved å fremstille den som et biprodukt av seksuell orientering. Ikke alle transkvinner er imidlertid enige i denne kritikken.
Anne Lawrence, en autogynefil transkvinne og forkjemper for Blanchards teori, fant at mange transkvinner som gjennomgikk kirurgi, rapporterte hyppige tilfeller av autogynefil opphisselse. Hun publiserte boken som regnes som den definitive teksten om autogynefil transseksualisme.
Gjennom min egen søken etter sannheten om autogynefili, oppdaget jeg også at noen kvinner har en tilsvarende orientering – en tiltrekning til det å være mann, kjent som autoandrofili. Eksempler på dette finnes i sexologisk litteratur, selv om de er sjeldnere enn for autogynefili. Forskning viser likevel at autoandrofili eksisterer og kan manifestere seg på lignende måter som autogynefili.
Manglende kunnskap om autogynefili har hindret mennesker som meg fra å forstå oss selv. Mange møter motstand når de forsøker å snakke åpent om fenomenet, både fra aktivister som frykter stigma og fra andre som misforstår orienteringen. Men i en tid der kjønnsbekreftende behandling tilbys på informert samtykke-basis, er det avgjørende at transpersoner får tilgang til nøyaktig informasjon om sine egne opplevelser. Kunnskap om autogynefili kan hjelpe enkeltpersoner med å ta bedre informerte beslutninger om overgang, noe som kan føre til mer tilfredsstillende og meningsfulle liv.
Du er OK som du er